Under Ulvens Skinn
Skrevet av Sara J.
Kapittel 1
«Vil du virkelig gjøre meg arveløs bare fordi en fremmed merket meg?» Jeg presser hånden mot merket på halsen mens faren min stirrer på meg med et blikk som kunne drept. Det harde glimtet i øynene hans får meg til å føle meg liten, verdiløs.
Men det er ikke noe nytt. Han har aldri elsket meg. Ikke egentlig. Han har alltid foretrukket halvsøsteren min, Silje – hun er jo en fullblods ulv, ikke en skitten halvblods som meg.
Han hater at jeg ikke er «ren» som Silje. At jeg eksisterer, er en forbannelse for hele flokken. Så han lar sitt hat dryppe over meg, hver eneste dag.
«Å bli merket av en mann som ikke er din skjebnebestemte make er en forbrytelse,» freser han. Silje står ved siden av ham med et hånlig smil som får blodet mitt til å koke.
«Hun er en skam, pappa,» sier Silje og rister på hodet. Jeg stirrer på henne – om jeg i det hele tatt kan kalle henne søster – og knyter hendene så hardt at neglene borer seg inn i håndflatene.
«Hvordan kan du være sikker på at han ikke er min make?» spør jeg rolig, selv om bildene fra i går kveld flasher i hodet som en jævla marerittfilm. «Burde du ikke heller bekymre deg for at din kjære perfekte datter dopet drinken min og sendte menn etter meg for å…»
Ulvinnsiden i meg er stille. Den kan ikke engang hviske hvem min skjebnebestemte make er. Silje visste det, utnyttet det. Jeg vet det var henne som sto bak. Ingen andre hater meg nok til å gjøre noe så lavmål.
Mamma… Hvis hun hadde levd, ville hun aldri latt dem ødelegge meg slik. Hun visste hvordan det var å bli lurt av pappa, og ende opp gravid og forlatt. Men hun døde da jeg var syv, og etterlot meg hos ham. Etter det har hatet hans vokst til et monster.
Silje har alltid hatet meg. Som Beta i flokken har far nok makt til å la henne og stemoren min gjøre hva faen de vil med meg. Ingen straffer dem. Han lar dem tråkke meg ned som en skitten orm – som et jævla forsøk på å gjøre opp for sin utroskap.
For han liker meg ikke. Han har aldri gjort det.
«Hvis ikke Silje hadde—»
SMACK!
Hånden hans treffer kinnet mitt så hardt at hodet mitt rykker til siden.
«Hold kjeft med unnskyldningene dine!» knurrer han. «Fra dagen du ble født har du vært en skam for Beta-familien. Og nå… å la en fremmed merke deg? Du er faen meg avskyelig!»
Jeg lot ikke noen gjøre noe som helst. Men det spiller ingen rolle. Han hører ikke. Han har aldri hørt.
Silje glir nærmere og legger hånden på armen hans, øynene hennes smalner som knivblad. Jeg hater at vi ligner. Ansiktet hennes – så likt mitt – forvridd av ondskap.
«Pappa, Hanne er bare en halvblods bastard. Ta ulven hennes. La henne råtne som den verdiløse heksa hun er.»
«NEI!» knurrer jeg og rygger bakover. Jeg stirrer på Silje. Sa hun virkelig det? Vet hun hva det betyr å få ulven revet ut?
Smerten. Tomheten. Jeg har hørt historier. Men selvfølgelig ønsker hun det for meg. Hun vil bli kvitt meg for godt.
Faren min griper tak i armene mine og slenger meg inn i veggen. Øynene hans gløder som brennende kull mens han mumler ordene som vil knuse meg.
«Som Beta dømmer jeg denne tispa for brudd på paringslovene… og for å ha dratt skam over vår familie…»
Jeg kjemper mot styrken hans, men ordene borer seg inn i sjelen min som hete kniver. En brennende smerte slynger seg nedover ryggraden min. Lungene mine klemmer seg sammen. Jeg skriker.
«STOPP!» trygler jeg. Men han hører ikke.
Plutselig slipper han meg. Jeg faller til gulvet som en filledukke, hiver etter pusten mens kulde og mørke fyller meg. Ulven min er borte. Bare tomhet igjen.
«H-hvorfor?» kvekker jeg, ser opp på mannen som skulle beskytte meg. Han ser på meg med et blikk fullt av skuffelse. Jeg kjenner den samme skuffelsen – ikke over meg selv, men over ham.
Han sier ingenting. Bare ser på mens jeg tvinger meg opp på beina, ryggen skjelver. Jeg nekter å gi ham tilfredsstillelsen av å se meg knekke.
«Fra dette øyeblikk er du ikke lenger min far,» sier jeg med flat, død stemme. Jeg halter til rommet mitt.
Jeg setter meg på sengen og løfter hendene. Varmen pulserer fra håndflatene. Den helbredende kraften mamma ga meg lever fortsatt. Han kunne ikke ta det fra meg. Det kommer fra heksesiden, ikke ulvesiden.
Endelig en vei ut. Endelig en sjanse til å starte på nytt.
Jeg begynner å pakke. Klær, sparepenger, de få tingene fra mamma. Resten lar jeg ligge. Det var aldri noe her for meg uansett.
I stua hører jeg rop utenfor døra. Jeg stopper opp bak en omega som åpner.
«Alphaen krever at Beta Henrik sender alle umatede kvinner til Pack House. Lukas leter etter sin make,» sier budbringeren.
Jeg ignorerer blikkene deres og fortsetter mot utgangen.
«Frøken, du må møte opp sammen med de andre jentene.»
Kapittel 2
Hanne - POV
Innen jeg rakk å forlate flokken, hørte jeg det – at Lukas, fremtidens Alfa, hadde funnet sin make.
De kom aldri for meg.
Silje trengte bare ett flørtende blikk og et sukkersøtt smil for å overtale budbringeren til at jeg var irrelevant. “Hun er ubrukelig. La henne råtne,” sa hun, før hun elegant vinket ham videre.
Men alt det betyr ingenting nå. Jeg har fått nok av en verden som bare vil knekke meg, rive meg i filler og spytte på restene.
Jeg har forlatt flokken. For godt.
Skjebnen må ha spilt meg et sjeldent kort, for straks jeg krysset grensen til menneskenes territorium, kom jeg over et bilvrak – og en kvinne med blodige hender som klamret seg til livet.
«H-hjelp…» hvisket hun, knapt hørbar, hånden hennes strakte seg ut fra det knuste vinduet.
Jeg reagerte instinktivt, ryddet unna knust glass og dro henne forsiktig ut. Hodet hennes pulserte rødt, en stygg flenge som kunne tatt livet hennes. Jeg la hånden over såret, og en varm kraft pulserte ut fra håndflatene mine. Kjøttet begynte å trekke seg sammen som om usynlige nåler sydde henne igjen.
«Slapp av,» mumlet jeg. «Du er trygg nå.»
Hun sukket svakt før øynene rullet bakover og alt ble svart for henne.
Ambulansen kom. Legene tok henne med til nærmeste sykehus. Jeg fulgte etter for å svare på spørsmål. Da hun våknet, sto en velkledd mann ved sengen hennes – tydelig en med makt og penger. Han takket meg for å ha reddet datteren hans.
Han prøvde å stappe penger i hendene mine. Jeg nektet. Han insisterte. Igjen og igjen.
Til slutt tok jeg imot. Som et lån. Penger jeg brukte til å åpne min egen klinikk.
Jeg søkte aldri innpass hos en ny flokk. Det var tryggere å gjemme meg i menneskenes verden. Ingen ulver. Ingen lover. Ingen som kunne rive hjertet mitt ut av brystet igjen.
Alt gikk bra. En stund. Jeg helbredet mennesker som ikke hadde råd til helsevesenets griske priser. Jeg hadde et lite liv – mitt eget liv – uten blod og bånd.
Men som man sier: Alt som er godt, tar slutt.
«Neste pasient,» roper jeg ut døren. En mann trår inn. Jeg reiser meg, men må klamre meg til bordet da svimmelheten skyller over meg som en bølge av gift.
Jeg presser helbredende energi innover, men det hjelper knapt. Kroppen min er svak. Mer svak for hver dag. Mate-merket spiser meg levende innenfra.
Jeg prøvde å fjerne det for et år siden – svidde det bort med all kraften jeg hadde. Jeg fikk fjernet selve merket, men de forbannede bivirkningene? De sitter som kroker i huden.
Hvis jeg ikke finner ham… hvis jeg ikke får ham til å løse opp dette ufullstendige båndet… dør jeg.
Pasienten snakker. Jeg lytter, later som jeg ikke er et vrak som holder på å gå i stykker.
«Takk, Hanne. Du er en reddende engel,» sier han da han går.
«Bare ta pillene dine, Ronald. Ikke gi meg en grunn til å se deg igjen.»
«Det lover jeg, Doc!»
«Siste pasient for i dag,» sier Rina, assistenten min. «Men du har en telefon på kontoret.»
Bare det å gå dit føles som å vade gjennom kvikksand. Jeg synker ned i stolen, puster tungt og løfter røret.
«Hallo, dette er—»
«HANNE!» skriker en altfor kjent stemme i øret mitt. Nora. Min beste venninne fra flokken.
«Hei Nora. Jeg lever. Hyggelig av deg å spørre,» sier jeg tørt.
Hun ler nervøst. «Sorry, men jeg har NYHETER!»
«Hva da?»
«Alfa Lukas leter etter en ny healer!» utbryter hun.
Jeg stivner. Hjertet hamrer et øyeblikk før jeg klarer å spørre: «Alfa Lukas?»
«Åh, vi har ikke snakket på en stund, sant? Lukas har tatt over for faren sin. Han styrer flokken som en jævla konge. Vi er nå den tredje sterkeste flokken i landet! Og vet du hva? Han HATER healerne han har intervjuet.»
«Og du vil at jeg skal komme tilbake.»
«Selvfølgelig! Du er den beste! Han vil elske deg.»
«Hvorfor skulle en Alfa være fornøyd med meg? Jeg har ikke ulv. Jeg har ikke trent hos healere. Jeg har bare lappet sammen mennesker.»
«Du er mer enn nok, Hanne,» sier hun med en visshet som nesten smaker søtt. «Kom tilbake. Kast suksessen din i trynet på faren din. Sett Silje på plass. Få hevn. Det er din tur.»
Jeg vil ikke tro henne. Men jeg klikker “send” på søknaden likevel.
Timer senere: Et svar. Altfor raskt.
«Frøken Hanne Løvik, vi ønsker å invitere deg til intervju for stillingen som flokk-healer 17. juni…»
Hjertet mitt banker i halsgropen. Mindre enn to dager. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle tilbake.
Men “aldri” smaker bittert nå.
Folk stirrer idet jeg og Nora går nedover korridoren mot Alfas kontor. Jeg drar høyhalsen høyere opp, prøver å skjule halsen som fortsatt brenner under huden.
«Hva gjør du her?»
Jeg snur meg. Silje står der – hennes perfekte ansikt er forvridd av overraskelse og noe mørkere. Hun griper skulderen min, neglene hennes borer seg inn.
Smerten fra det forbannede merket gnistrer under huden, men jeg viser ingenting.
«Jeg kom tilbake for å søke på healer-jobben,» sier jeg kaldt.
Blikket hennes glir nedover kroppen min, tar inn de utmagrede konturene, de mørke ringene under øynene. Hun snevrer inn øynene.
«Healing krever styrke. Hvordan kan en svak liten tispe som deg være kvalifisert?»
Jeg smiler svakt og vender ryggen til henne. Ingenting trigger Silje mer enn å bli ignorert.
«DU—»
«Jeg er her med Alfas tillatelse. Har du et problem, ta det opp med Lukas.»
Hun freser lavt. «Jeg er fremtidens Luna. Jeg kan nekte en skitten rogue adgang til territoriet.»
«Silje er Lukas sin skjebnebestemte make… de skal gifte seg snart,» hvisker Nora bak meg, stemmen full av skyld.
Den kvelden jeg ble merket… det var Siljes 18-årsdag. Hun lette etter sin make. Og hun fant ham.
Hun strekker seg mot høyhalsen min, men jeg slår hånden hennes vekk.
«Hva faen gjør du?» hvesser jeg.
«Bare sjekker om du fortsatt er en skamfull rogue.»
Instinktivt drar jeg leppene tilbake i et hissig glis. «Hvis ikke DU hadde dopet drinken min den kvelden, ville jeg aldri blitt en rogue.»
Sjokket i ansiktet hennes er nesten komisk. Folk står ikke imot Silje. Ikke før nå.
En dyp, kald stemme skjærer gjennom korridoren:
«Hva er dette om en fremmeds merke?»
Vi snur oss.
En mann står der med mørkt hår, blå øyne som fryser blodet mitt til is. En intens, farlig energi fyller luften idet blikket hans låser seg på meg.
Alfa Lukas.
Kapittel 3
Hanne - POV
Før jeg rekker å svare Alfa Lukas sitt spørsmål, smeller Silje til meg og skyver meg brutalt til siden. Ryggen min treffer den kalde veggen, og et stønn slipper ut mellom leppene mine. Nora griper tak i armen min før jeg faller.
«Takk,» mumler jeg og retter meg opp, hjertet dundrer.
«Hanne er fullstendig gal,» bjeffer Silje mens hun trer seg mellom meg og Alfa Lukas. Blikket hennes glitrer av falsk uskyldighet idet hun blokkerer synet hans. «Hun lyver, som alltid.»
Jeg? Lyve? Jeg er nær ved å le høyt av ironien. Hvis noen her er en løgner, så er det Silje – med gift i tunga og blod på hendene.
Irritasjonen koker under huden. Jeg river meg ut av Nora sitt grep og trår fram, forbi Silje. Jeg nekter å la den jævla heksa dra meg ned enda en gang.
Alt som har skjedd det siste året er hennes skyld.
Idet jeg stiller meg ved siden av Silje, glir Lukas sitt blikk ned til halsen min, skjult under høyhalsen.
«Alfa Lukas,» begynner jeg, stemmen rolig til tross for hjertet som hamrer. Jeg bøyer hodet som respektfull hilsen. «Jeg heter Hanne Løvik. Jeg er her for å intervjue til healer-stillingen.»
Jeg fisker frem CV-en fra vesken og strekker den ut til ham. Han tar den uten å se på papiret. Øynene hans holder meg fast som en ulv som vurderer et bytte.
En sitrende varme skyter gjennom meg under vekten av hans intense blikk. Jeg kjenner hvorfor Alfar alltid er på toppen av flokken – det er ikke bare styrken deres, men hvordan hele rommet bøyer seg under deres nærvær.
Han gløtter på papiret, men blåøyne låser seg raskt tilbake på mine.
«Hva var det Silje sa om et fremmed merke?»
Silje stivner. Hele kroppen hennes strammes som en fjærbelastet felle. Hun vet hun har driti seg ut nå. Jeg kjenner lysten til å rive henne i filler, men holder meg i skinnet.
«Vis meg halsen,» kommanderer han. Stemmen hans er rolig, men kraften bak ordene river i det lille som er igjen av ulvesiden min. Kroppen min reagerer før hodet rekker å protestere.
Langsomt trekker jeg høyhalsen ned, eksponerer stedet mellom nakken og skulderen. Det var der han bet meg.
Hvis de hadde spurt for måneder siden, ville merket vært der, mørkt og rått. Nå… nå er huden tilsynelatende ren. Men jeg kjenner fortsatt den brennende vibrasjonen under den tynne huden, som en forbannelse jeg aldri kan vaske bort.
Hjertet mitt dundrer da Alfa Lukas trår nærmere. Han berører meg ikke, men bare nærværet hans får huden min til å sitre som om han strøk fingrene over meg.
En lydløs kamp raser inni meg – en blanding av frykt og noe langt mørkere som jeg ikke vil navngi.
«Som du ser, ingenting,» sier jeg lavt og trekker plagget opp igjen. Lukas sitt blikk glir kaldt vekk fra meg, men jeg kunne sverge på at jeg så en skygge av noe… lystig? frustrert?
Silje slår ut med armen og røsker CV-en ut av hendene hans. Hun kaster den mot brystet mitt, nesten så jeg mister balansen.
«Hanne er ingen healer,» freser hun som en slange. «De papirene er sikkert falske eller stjålet.»
Lukas lar blikket gli mellom oss. «Og hvorfor sier du det?»
«Hun er en rogue! En som ble kastet ut fordi hun begikk en alvorlig feil,» lyver Silje. «Vi kan ikke utelukke at hun er en spion.»
«En spion?» Jeg ler tørt. «Silje, du vet veldig godt hvorfor jeg ble kastet ut.»
«Hold kjeften på deg!» hvesser hun, men jeg står fast.
Alfa Lukas snur seg mot meg igjen. Øynene hans er skarpere nå, som om han skjærer gjennom alle løgner.
«Hvor lenge har du vært rogue?» spør han, stemmen farlig rolig.
«Ett år,» svarer jeg ærlig.
Han nikker knapt merkbart før han løfter hånden og vinker avvisende. «Du kan gå nå.»
Plutselig kommer to krigere til syne bak ham. De griper meg hardt i armene. Jeg kjenner panikken kile bak ribbeina. Hvis jeg lar dem dra meg ut nå, mister jeg min eneste sjanse.
«Vent!» utbryter jeg, desperat. Jeg griper Lukas sin hånd – huden hans brenner varm mot min – og lar helbredende energi flomme gjennom kontakten. Et sølvaktig lys pulserer mellom oss, nesten som et hjerteslag.
«Jeg har bodd blant mennesker siden jeg forlot flokken,» puster jeg ut. «Hvordan skulle jeg våge å komme tilbake hvis jeg ikke hadde evner?»
Silje hvesser bak meg. Hun prøver å rive løs hånden min, men… det er ikke jeg som holder fast. Det er Lukas.
Hånden hans strammer grepet. Blikket hans mørkner, kjeven strammes som om han sliter med å holde noe inni seg.
Så slipper han meg brått.
«Du kan bli,» sier han over skulderen. «Men du vil være under konstant overvåkning. Gjør ingenting… uanstendig… og du har ingenting å frykte.»
Han snur seg og går.
Silje hyler som en bortskjemt unge, løper etter ham og kaster seg mot brystet hans. Hun legger armene om nakken hans og kysser ham hardt, men blikket hennes – det brennende hatet – er låst på meg over skulderen hans.
Det blikket skriker: Han. Er. Min.
Jeg svarer med et knapt merkbart smil.
Idet jeg snur meg, skyter en skarp smerte gjennom magen min. Verden svaier. Knærne gir etter, og jeg faller.
Kapittel 4
Hanne - POV
Det lukter sterilt, som desinfeksjonsmiddel og nyvaskede fliser.
Da jeg åpner øynene, møter jeg et blendende hvitt tak. Veggene er like lyse. Dette er ikke min klinikk. For pent. For stort. For… kaldt.
Jeg prøver å sette meg opp. Kroppen protesterer med verkende støt som skyter gjennom lemmene. Hodet pulserer av en ny hodepine, og musklene føles som bly.
Har jeg svimt av… på grunn av det forbannede, ufullstendige mate-båndet?
“Så patetisk.”
Døren smeller opp, og Silje glir inn som en giftig slange med Ruby hakk i hæl. Begge med snevrende øyne og latter som svir verre enn saltsyre.
«Så her ligger du,» freser Silje, blikket hennes danser nedover kroppen min som om jeg er en møkkete filledukke. «Skal du liksom være healer? Faller om foran Lukas – er det din skrudde måte å prøve å forføre ham på?»
Forføre… Lukas? Jeg holder blikket fast på henne. Hvor i helvete har hun fått det fra?
Alt jeg vil er å bli frisk. Og at mennesker som henne – og Ruby – skal holde seg langt unna meg.
Ruby trår frem med et hånlig smil, fingrene hennes griper IV-slangen i armen min. Hun drar den brutalt ut. Blod pipler ut, og jeg klemmer hånden mot såret med et klynk. Det får dem til å bryte ut i latter.
«Hvis besvimelse teller som forførelse,» sier jeg lavt, «da burde du tiltales for mord, Silje. Du fikk meg merket uten min tillatelse.»
Hånet i ansiktet hennes fryser et sekund før hun fnøs høyt.
«Du? Luna?» Jeg lar latteren sive inn i ordene mine. «Med det mørke, råtne hjertet ditt? Med null empati? Du passer bedre som bøddel enn leder.»
Siljes øyne smalner til sprukne isflater, armene krysser seg over brystet. Jeg kan se blodet koke under huden hennes.
«Jeg tillater ikke at du ødelegger planene mine,» freser hun. «Hold deg unna Lukas. Han er min make. Han er min alt. Du har ingenting her å gjøre.»
Jeg trekker pusten dypt, tvinger stemmen til å forbli rolig.
«Jeg kom hit for en jobb. Alfa Lukas har gitt meg tillatelse til å bli.» Jeg lar blikket gli kaldt over henne. «Og hvis jeg virkelig ikke er noen trussel, hvorfor er du så forbanna redd?»
Det er som å kaste bensin på bålet.
Ruby tar et skritt frem, hånden løftes til en slag – men jeg fanger den i luften. Hun blunker overrasket. Før hun rekker å rive seg løs, kommer en sykepleier inn.
Ruby slipper hånden min og trekker seg tilbake. Men blikket hennes brenner av hat.
«Hvordan føler du deg?» spør sykepleieren, som om ingenting har skjedd.
«Sliten. Og i smerter.» Jeg prøver å trekke på helbredende krefter, men alt jeg får er et svakt kiling og et nytt støt av utmattelse. Jeg har tømt meg selv.
Sykepleieren nikker alvorlig. «Testene viser at du ble merket… men aldri fullført båndet. Kroppen din brytes sakte ned.»
Silje klikker. «Hun kan ikke bli her! Hun må ut!»
Jeg ser på henne, irritasjonen som et elektrisk gitter under huden min.
«Hvis du forteller meg hvem som merket meg, så drar jeg. Umiddelbart.»
Ruby smiler kaldt. «Han ble kastet ut av flokken for måneder siden. Han er sikkert et råtnende lik i skogen nå.»
Det onde glimtet i øynene hennes forteller meg alt jeg trenger å vite. De brukte Henrik sin Beta-makt til å drive ham bort.
«Dere må gå nå så Hanne kan hvile,» sier sykepleieren, og jager dem ut før de rekker å gjøre mer skade.
Jeg lukker øynene. Bilder flakker forbi i mørket bak øyelokkene: brede skuldre, harde muskler, sterke hender… Han KAN ikke være død.
«Hanne?»
En kjent stemme får øynene mine til å sprette opp.
En jente på min alder står i døra. Hun smiler nervøst.
«Emily?» spør jeg, overrasket.
«Ja,» sier hun og trer inn. «Jeg vet hvem som merket deg.»
Pulsen min skyter fart. «Hvordan vet du det?»
«Jeg så dokumenter etter å ha hørt Ruby og Silje snakke. Han er utenfor flokkens grenser, i et farlig område. Jeg kan hjelpe deg – men du må bli med meg.»
Behovet for svar spiser meg levende. Jeg lar henne hjelpe meg ut av senga og følge meg gjennom korridorene. Men jo lenger vi går, jo mer knyter magen min seg.
Til slutt stopper vi foran en dør.
«Her er vi.»
Jeg ser opp. «Alfaens kontor?»
«Nei. Gammaens. Han har rogue-papirene.»
Før jeg rekker å svare, dytter Emily meg inn i rommet. Jeg snubler, og døren smeller bak meg. Jeg griper håndtaket. Det rikker seg ikke.
Låst.
Hun satte meg opp.
Selvfølgelig. Silje.
På skrivebordet ligger papirer med navnet mitt. Jeg lener meg over for å lese –
Klikk.
Døren går opp.
Jeg ser rett inn i de blå, iskalde øynene til Alfa Lukas.
Han tar et truende steg inn, stemmen hans et lavt snerr:
«Du våger å gå inn i MITT kontor uten tillatelse?»
Kapittel 5
Hanne - POV
«Jeg trodde jeg sa at du ikke skulle teste grensene for min tålmodighet.»
Lukas sin stemme er mørk, lav, som et dyrisk snerr. Han beveger seg mot meg som et rovdyr, og hvert skritt får rommet til å krympe rundt oss. Jeg rygger til jeg kjenner den harde veggen mot ryggen.
Han står tett. Så tett at varmen fra kroppen hans stråler over huden min. Blikket hans – iskaldt, brennende – låser meg fast.
«Hva gjør du i mitt kontor?»
Selvfølgelig er dette hans kontor. Jeg tvinger øynene bort fra de brede skuldrene og de harde konturene av brystet hans, scanning rommet før jeg møter blikket hans igjen.
Han er massiv. En hel hode høyere enn meg. Muskler så definerte at de nesten truer med å sprenge skjorta hans. Og de øynene – de kunne få selv helvete til å fryse over.
Pulsen min banker vilt. Han kunne knust meg på sekundet. Ingen ville stilt spørsmål. Han er Alfa. Han har all rett.
Jeg trekker pusten hardt. «Emily brakte meg hit. Hun sa hun kunne hjelpe meg å finne noe. Da vi kom, dyttet hun meg inn… og låste døren.»
Blikket hans smalner. Et dypt rumlelyd vibrerer i brystet hans, og jeg kjenner meg selv synke lavere, underkastet nesten instinktivt. Men jeg har ingen ulv lenger – hvorfor reagerer kroppen min som om jeg fortsatt er en del av flokken?
«Tror du jeg kjøper en så dårlig konstruert løgn?» knurrer han.
Jeg åpner munnen for å protestere, men døra smeller plutselig opp. Den treffer veggen bak meg med et brak som får meg til å skvette.
Silje stormer inn, øynene glødende av hat.
«Jeg sa jo hun var trøbbel,» freser hun og peker dramatisk mot meg. «Hun har ikke engang vært her en dag, og se… allerede snoker hun rundt på Alfaens kontor!»
«Jeg var ikke—»
«TI STILL, HANNE!» skriker hun, før hun dytter meg tilbake mot veggen. Hodet mitt slår mot treverket, og jeg kjenner en surrende smerte.
«Du er en spion, akkurat som vi mistenkte. Hvorfor ellers ville du være her?»
«Jeg lette ikke etter—»
Hun ler hardt, hånlig. «Av alle kontorene her… snubler du tilfeldigvis inn i Lukas sitt?»
Dette var en felle. Jeg ser det nå. Silje har rigget alt for å få meg sparket ut. Det er så typisk henne – manipulere, lyve, trekke i trådene som en edderkopp i nettet sitt.
«Lukas, kast henne ut nå,» sier hun og kaster håret bakover.
Jeg ser på ham. Den sterke kjeven, de kalde øynene – det er umulig å lese om han vurderer å gjøre som Silje sier eller ikke.
«Om du ikke tror meg,» sier jeg lavt, «så kall Emily inn hit. Hun jobber i kontorene her. Blondt hår, blå øyne. Hun vet hvem som ba henne gjøre dette.»
Lukas kaster et blikk på Betaen sin, Mason. «Finn Emily. Ta henne hit.»
Mason nikker og forsvinner. Stillheten som følger er tett og trykkende. Jeg blir stående med ryggen fortsatt presset mot veggen, øynene mine flakker mellom Silje og Lukas.
Tiden snegle seg fram, hvert sekund tyngre enn bly. Da Mason endelig returnerer, stivner jeg.
Han rister på hodet. «Det finnes ingen Emily i kontorene. Ingen som matcher beskrivelsen. Ingen har sett noe.»
Hjertet mitt synker.
«Hun kan ikke bare ha forsvunnet,» sier jeg desperat. «Er dere sikre—»
«Det finnes ingenting å finne, Hanne,» sier Silje, stemmen dryppende av skadefryd. Hun stiller seg foran utgangen, som om hun tror jeg skal prøve å flykte.
«Det finnes ingen Emily. Du diktet henne opp.» Hun smiler giftig. «Du snubler stadig i dine egne løgner. Nå har du avslørt deg selv.»
Jeg biter tennene sammen. Denne gangen nekter jeg å la henne vinne. Jeg lar blikket sveipe rommet – og der ser jeg det. To kameraer montert i hjørnene.
«Dere kan sjekke overvåkningskameraene,» sier jeg kaldt. «Hvis jeg virkelig brøt meg inn… hvorfor var det ingen vakter her? Burde ikke dette stedet være bevoktet?»
Lukas sitt blikk følger mitt til kameraene. Et mørkt glimt i øynene hans sier meg at jeg har truffet en nerve.
«Beta Mason, få opptakene sendt hit. Nå.»
Silje griper Lukas sin arm, lepper som lager en sutrende bue. «For en løgner som Hanne er det ikke nødvendig med—»
Han ignorerer henne. Helt. Beveger seg til PC-en og setter seg. Fingrene hans glir over tastaturet mens Silje nesten henger på armen hans som en desperat tispe i brunst.
Men han ser ikke på henne. Ikke en gang.
Det er merkelig… burde ikke et par som er mated være tettere?
«Du hadde rett,» sier han plutselig, stemmen lav men skarp. «Denne Emily brakte deg hit.»
Jeg slipper ut et rystet pust. «Så spørsmålet er da… hva er mer alvorlig enn meg som ‘bryter’ inn her? Kanskje hvem Emily er. Og hvem hun jobber for.»
En gnist flammer bak de blå øynene hans. Jeg kunne sverge at jeg ser noe… mykere? Stolthet? Det føles farlig, nesten som om han godkjenner meg. Jeg tvinger meg til å ikke lese for mye i det.
«Jeg finner ut hva som skjedde her i dag,» sier han lavt. «Inntil da plasseres du i legens kvarter på Pack House. Du møter til rapport i morgen.»
LUKAS - POV
Alene i kontoret stirrer jeg ned på hånden min. Jeg knytter og åpner den, prøver å glemme varmen fra Hannes berøring.
Men det er umulig. Varme strømmet inn i meg da hun helbredet meg – som en brann som brant bort mørket som hadde gnagd i meg i måneder.
Ingen vet om svakheten min. Min ulv har ligget i koma. Hvis fiender fikk vite det, ville flokken være i fare. Jeg har testet healere før – ingen har hjulpet.
Men Hanne… hun er annerledes. En halvt heks, halvt ulv.
Jeg blar opp filen Beta Mason skaffet meg. Blikket mitt stopper.
Årsak til eksil: Hanne Løvik, datter av Beta Henrik Løvik, ble merket av en fremmed 12. juni 2024. På grunn av skammen dette påførte familien og flokken ble hun kastet ut 13. juni 2024.
Jeg leser det igjen.
Hun ble utstøtt for å bli merket av en fremmed… Og neste dag fikk jeg vite at min skjebnebestemte make var Silje?
Nedlasting av ALLE 10 kapittler vil bli tilgjengelig rett etter kjøp.